Valg og opphavsrettighet

Oppdatering: Mine meningsfeller i Fribit informerte meg akkurat om nettsiden krevsvar.no som spør de forskjellige politiske partiene om det jeg nevner i avsnittet under. Noe pinlig å oppdage dette først etter jeg skrev innlegget. Forøvrig interresant å merke seg at Høyre ser på informasjon og eiendom som samme sak.

Valget nærmer seg, og ingen av partiene ser ut til å ha noe særlig interessant om melde om "ulovlig" fildeling, som utvilsomt burde vært et mye hetere tema. Men, hvem tør vel utrykke noe om saker de ikke aner hva velgermassene mener om? I motsetning til bedre skoler, kollektivtrafikk, skjerpet innsats mot kriminalitet og andre opplagte områder med enorme forbedringspotensialer (uten at det nevnes noe særlig om *hvordan* disse forbedringene skal oppnås, forøvrig) er tydeligvis "ulovlig" fildeling litt for uklart til at politikere tør å risikere noe ved å ytre meninger rundt det. Venstre er et unntak, men dems forslag om en slags "skatt" på nedlasting faller ikke i veldig god smak for mitt eget vedkommende, selv om dette har vært formelen for diverse andre opptaksmedia som kassetter og CDR-skiver. Hovedgrunnene til at jeg misliker dette er at pengene etter all sannsynlighet vil gå til Tono, som er ihugga tilhengere av å hindre en naturlig teknologisk og kulturell utvikling kun for å beskytte steingamle forretningsmodeller.

Dette med hvordan mål skal oppnås i foregående avsnitt er vesentlig også når det gjelder et forbud av fildeling. Om forbudet ikke er tenkt håndhevet bør det oppheves. Alle idéer rundt håndheving idag ser ut til å dreie seg om tilsidelegging av personvern, massiv overvåkning av all nettbruk og privat etterforskning. Den opplagte bil-analogien blir da som følger: alle biler utstyres med en GPS-sender, og alle dine bevegelser lagres i en sentral database. Dette fordi mange bryter fartsgrenser og dette igjen fører til alvorlige ulykker, så fartssynderne skal taes uansett midler. Til dere som syntes overvåking av nettbrukere er greit (jeg vet det finnes mange av dere), hadde det nevnte scenariet vært like kult for dere?

Selv mener jeg at nedlasting av opphavsrettighetsbeskyttet materiale med privat benyttelse som eneste formål bør avkriminaliseres, selv om det pr dags dato, såvidt jeg vet, ikke finnes et eneste tilfelle i Norge hvor noen er blitt dømt for nedlasting. Slik det er idag regnes det av bransjen som *mer* alvorlig å laste ned en digital kopi av en CD enn å stjele den fysiske CD-plata i butikken. Dette er fullstendig absurd, men selvsagt kun et resultat av at ved tyveri i butikk er det nettopp butikken som tar tapet, ikke platebransjen. Også er det jo selvsagt også at "alle" kopierer men ekstremt få stjeler CD-plater.

At det er ulovlig å omgå kopisperrer er også fullstendig galt. For mange er dette den eneste måten å få tilgang til verk på en hensiktsmessig måte på, men dette har det vært snakket om så alt for mange ganger tidligere, og bransjen begynner heldigvis å forstå at dette gjør de lovlige alternativene *mindre* attraktive for forbrukerne.

Opphavsrettighet som vi kjenner det idag er avleggs. Nå høres jeg nok ganske revolusjonær ut for noen, men la meg gi en liten pekepinn på hvor feil opphavsrettighetsloven faktisk kan være, og eksempler på hvordan du kan krenke den:

Offentlig fremføring av Happy Birthay; nei, dette er ikke en spøk. Warner Music Group (ikke forfatterne eller tilhørende familier) eier rettighetene til denne låta, og håvet i 2008 inn 2 millioner dollar i godtgjørelse for bruk i filmer, TV-serier, etc. Om TGI Friday's betaler Warner Music Group for hver gang ansatte fremfører låta etter å ha inhalert helium vet jeg ikke, men om de ikke gjør det bryter de loven.

Du har sikkert sett gatemusikanter fremføre gamle klassikere for småmynter. I Oslo har vi en relativt populær gammel kar som fremfører Metallica-hits på fiffig vis. Få vet nok at dette faktisk er krenkelse av opphavsrettighetsbeskyttet materiale, og dermed ulovlig i henhold til åndsverkloven. Dette syntes du også er helt riktig, ja? Syntes du mannen skal bli bøtlagt for å ikke gi millionærene i Metallica kompensasjon for hans hyllest til bandet?

Når vi snakker om lover og hvor riktige de automatisk er; på 60-tallet var det i Norge forbudt å ha sex med en av samme kjønn.

Folkens, loven er ikke alltid fasiten.

Jeg benytter anledningen til å avslutte med et passende sitat:

"There has grown up in the minds of certain groups in this country the notion that because a man or corporation has made a profit out of the public for a number of years, the government and the courts are charged with the duty of guaranteeing such profit in the future, even in the face of changing circumstances and contrary to the public interest. This strange doctrine is not supported by statute nor common law. Neither individuals nor corporations have any right to come into court and ask that the clock of history be stopped, or turned back." -Robert A. Heinlein, 1939

Rableri om musikkbransjen og fildeling, del 2

Den skinnhellige bransjen

Platebransjen klager over hvordan dagens unge vokser opp til å tro at det er kult å stjele. Den hårreisende sammenligningen mellom et tyveri og det å gi segselv mulighet til å lytte på en låt gidder jeg ikke ta opp her, dette er en så åpenlys logisk brist at ikke engang propagandistene som påstår det selv kan tro helt på det.

La oss legge dagens ungdoms korrupte moral til side et øyeblikk og titte litt på bransjens egen moral. Da kommer vi tilbake til tyveri-lignelsen, men dog i litt mer relevant sammenheng;

Se for deg at du er en musiker. Du holder med på musikk fordi du liker det, ikke fordi du har ambisjoner om å bli rik, berømt, eller tjene penger på musikken overhodet. Dette trenger ikke ha noe med kvaliteten på musikken å gjøre, men det at det musikalske landskapet du beveger deg i rett og slett ikke vil appellere til en stor nok masse til at det er noe økonomisk å hente. Du har ikke engang tenkt tanken at nettopp *din* musikk passer inn i mainstream-popen, helt til du en dag hører låta på radio eller ser en musikkvideo på MTV med *din* musikk! Du ante ingen ting, og der står Nelly Furtado og synger til musikken du har laget av og gitt ut gratis, uten å dermed gi tillatelse til at denne kan brukes av andre i kommersiell sammenheng. Alt dette skjer uten at navnet ditt nevnes.

Dette mine venner, er tyveri, og skjedde en norsk musiker (nå skal det sies at jeg ikke vet noe om hvordan Gallefoss fikk greie på plagiatet, eller hans ambisjoner om egen musikk) for et par siden. Dette er ikke et unikt tilfelle, men tror dere opphavsrettighetens største vokter, platebransjen selv, gjør opp for seg i slike tilfeller? I så tilfelle er dere fryktelig naive; bransjen sender advokatkoppelet istedet, om det så skal koste mer enn hva erstatningskravet lyder på.

I 2005 ble det avdekket at Sony tok i bruk en kopisperre på flere av sine CD-utgivelser som pent sagt var noe rufsete. Ved å sette inn en slik CD i en Windows-maskin, ble maskina infisiert med et rootkit, selv uten at brukeren hadde klikket "accept" om hvorvidt han/henne godtok lisensavtalen. For å krydre skandalen litt ekstra, brukte denne kopisperren deler av GPL-lisensiert kode, skrevet av en av innholdslevrandørenes største fiende, Jon Lech Johansen.

Altså, her brukte ikke bare Sony ulovlige metoder for å ta kontroll over brukeres PC-er, kontroll som gjorde PC-ene sårbare for angrep, men brøt også GPL.

En annen ivrig spiller i kampen mot piratkopiering er Microsoft. Riktignok har ikke dette eksempelet veldig mye med platebransjen å gjøre, men siden vi snakker om skinnhellighet tar jeg det med allikevel. At piratkopiering sannsynligvis er hovedgrunnen til at Microsoft er like ledende utenfor vesten som i skal jeg ikke utdype noe særlig, men istedet fortelle om en liten tilfeldig oppdagelse. Enkelte av lydfilene som følger med en Windows-installasjon er laget med cracket programvare. Den vanligste reaksjonen på dette er "hva så?". Dette ville i mange tilfeller vært et fornuftig svar, men vi snakker om den største Software-kjempen av dem alle, som mener at det ikke finnes noe slik som bagatellmessing piratkopiering, og at all piratkopiering er like alvorlig, selvom man allerede har betalt for programvaren det er snakk om!

Det er tydeligvis ikke så farlig når de store kjempene gjør noe galt, det er bare når den vanlige mannen i gata begår samme krenkelse det er alvorlig.

Å skyte spurv med kanoner

Spurven er i dette eksempelet ens egne kunder. Og kundene er ikke bare spurver, men i flere tilfeller skadeskutte og med brukket vinge. Vi snakker her om eksempler som søksmål mot syk ungdom nedlesset i medisinregninger, en 12 år gammel jente, og en bestemor som ikke engang har en datamaskin som er istand til å kjøre fildelingsprogrammet hun er beskyldt for å ha benyttet. I Norge ville slike søksmål forhåpentligvis blitt latterliggjort og kastet tvert, men i USA, hvor de store mediemogulene tilfeldigvis er betydelige bidragsytere til diverse medlemmer av "samfunnets elite", kan RIAA stort sett få det som de vil hva rettsaker angår.

Her hjemme krever IFPI Norge at Telenor innfører Internett-sensur.

Rableri om musikkbransjen og fildeling, del 1

Introduksjon

Denne første posten er tiltenkt musikkbransjen og fildeling, og noen løse og uoriginale tanker rundt dette. Ikke få for høye forventninger, alt som er skrevet her er skrevet mange ganger fra før. Denne poster har heller ikke noe godt poeng eller verdig konklusjon. Så er du advart.

Jeg støtter selvsagt bransjen i sin kamp mot disse kjeltringene. Å laste ned ulovlig er tyveri, intet annet! Mennesket begynte å sin tid (for noen tusen år siden) med musikk kun for at vi i det 20. århundre skulle skape en industri av fordyrende mellomledd som skulle distribuere musikken og ta en god slump av artistenes fortjeneste i prosessen. Ja, det er rett og slett derfor musikk finnes!

Piratkopiering er akkurat det samme som å stjele! Om du laster ned en skive fra Internett uten å ha betalt for den, blir det nøyaktig det samme som å stjele en fysisk CD i butikken. Butikken mister CD-en de har kjøpt inn i begge tilfeller, dette må da være innlysende for alle. Laster du ned noe fra nettet, betyr det at du garantert hadde kjøpt og betalt for det samme om det ikke var gratis tilgjengelig på nett. Ikke sant?

Ikke sant?

Dere skjønner alle hvor jeg vil.

Bibliotekeksempelet

Jeg hadde i forrige uke en koselig planlagt filmkveld (som istedet ble en prate-og-drikke-pils-imens-vi-ser-på-charterfeber-kveld) hvor vi kom inn på opphavsrettigheter. (Ok, jeg lyver, kompisene mine er ikke like nerdete som meg, det var jeg alene som kom inn på det, til enkeltes frustrasjon og himling med øya.) Da brukte jeg et eksempel som hadde overraskende omvendingseffekt mot folk som er lurt av bransjepropaganda; den gode gamle biblioteklignelsen.

Forestill deg at biblioteker ikke fantes. Altså, offentlige biblioteker hvor du kunne låne bøker, CDer og annen kultur gratis. Og så, denne uken, var det en eller annen riv ruskende gal idiot som fant på den utenkelige idéen å innføre et slags fristed hvor folk kunne nyte denne kulturen *uten* å godtgjøre opphavsmennene/kvinnene. Vedkommende ville jo blitt hyllet! Foreleggerne ville nikket anerkjennende og sagt "her har vi en som har skjønt det."

Ikke?

Selvsagt ikke. Denne skivebommen av en kronikk fra Bjarne Buset, Informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag er en fin påminnelse om dette.

Dette eksempelet fikk altså min bransje-omvendte venn til å tenke seg litt om. "Det var jo egentlig et ganske godt eksempel. Det hadde jeg ikke tenkt på." Biblioteklignelsen er en gammel sliten favoritt blant oss som mener man ikke kan eie informasjon og at behov for deling av informasjon (her kultur) er et behov som har vært gjeldende hos mennesker siden forfedrene våre lærte seg å stå oppreist.

Opphavsrettighetsvarighet

Under boktrykkerkunstens oppblomstring (et sted rundt 1700) ble opphavsrettighet innført som et resultat av at foreleggere trykket bøker og solgte dem uten å gi forfatterne av verket kompensasjon. Opphavsrettighet (Copyright, rett til å kopiere/mangfoldiggjøre) ble innført for å sikre videre innovasjon og fremgang fra de samme forfatterne.

Altså, målet var ikke å sikre forfatterne økonomisk. Økonomisk kompensasjon var derimot et virkemiddel. Opphavsrettigheten varte da i 28 år etter den første registreringen av verket. Dette var nok til at opphavsmannen/kvinnen kunne få kompensasjon for sitt arbeid og sikre midler for fremstilling av nye verk.

Idag varer opphavsrettigheten vanligvis til 70 år etter forfatterens død! Er det et fornuftig tall? Musikk og litteratur som bør ha status som kulturarv er fremdeles låst, og teknisk sett ulovlig å dele med hverandre.

Om en låt-forfatter skriver en låt som blir en hit skal vedkommende selvsagt bli kompensert for all kommersiell bruk. Men er det virkelig sunt for kulturen at vedkommende automatisk da ikke bare skal ha sikret seg økonomisk for resten av sitt eget liv, men også sikret barna og barnebarna mot å trenge daglig arbeid? Blir ikke dette å ta litt vel hardt i? Disse drøye reglene er det selvsagt distributørene, og ikke forfatterne og artistene selv som står bak.

Musikkbransjens selvmordsforsøk

Sist gang jeg så et innslag på TV-nyhetene om forslag om nedjustering av opphavsrettighetslover i Norge, fortalte en illsint representant for bransjen (dette er et for vagt i minne til at jeg kan huske hvem det er snakk om) opprørt om hvordan det overhodet ikke er mulig å lage musikk uten dagens regelverk. Det var nesten så jeg lo litt. Det er jo nøyaktig slik Bjarne Busets fremtreden ville vært om bibliotekeksempelet hadde vært en realitet!

Musikkindustrien har de siste tiårene i hovedsak skuffet inn penger med følgende formel:

- Slipp en fengene låt med en lengde på ca 2:30. Kvalitet er en subjektiv sak. Gi denne ut på singel.
- Sørg for masse radiospilling slik at lytterne etter få avspillinger får denne låta på hjernen og løper og kjøper singelen. (Lytterne blir "avhengige" av låta)
- Gjenta første punkt.
- Legg disse to låtene sammen med ti andre labre låter på et album og selg for ca 169,- kr/stk.

Denne avhengighets-modellen sørget for at bransjen fort tjente seg søkkrik. Låter (av variabel kunsterisk kvalitet) som folk blir fort avhengig av og går like fort lei var en god forretningmodell med gårsdagens teknologi. Dessverre for bransjen var de ikke forberedt på det store monsteret som heter Internett.

Det første store populære fildelingsnettverket, Napster, var som skapt for å distribuere denne typen materiale. Mye av det som ble lagt ut på de første fildelingsnettverkene var av elendig teknisk kvalitet, men det hadde jo heller ikke noe særlig å si, da de overbelastede bassvrengende plasthøyttalerne på jentevorspiel rundt omkring ikke kunne gjengitt forskjell på en 128kbps mp3 og en FLAC-fil i CD-kvalitet allikevel.

På denne tiden var platekjøp et mer gunstig alternativ for oss som har musikkinteresser litt utenfor mainstreamen. Den interessante musikken fantes ikke på fildelingsnettverk, og om det skulle være en bra låt på hitlistene var det ikke alltid like lett å finne en i god kvalitet. Å oppdrive komplette album på nettet i god kvalitet var håpløst.

Så skjedde det noe. Platebransjen angrep fildelingsnettverk som Napster og Kazaa, og andre løsninger dukket opp. Løsninger som var mer egnet for folk med "genuin" musikkinteresse. Prosessen gjentok seg, og idag sitter vi med torrent-sider, som er som skapt for musikkfantaster. Her kan vi finne de mest obskure utgivelser, i kvalitet hvis eneste lovlige tekniske konkurrent er CD-skiva de er kopiert fra.

Nå skal jeg dra en litt drøy lignelse: På samme måte som avansert liv på jorda har utviklet seg som et resultat av flere fatale katastrofer, er dagens fildeingssituasjon et resultat av bransjens utallige angrep mot forbrukerne.

Jeg er nokså sikker på at om bransjen istedet for å panikkangripe Napster i sin tid hadde omfavnet muligheten teknologien kunne gitt dem, hadde forholdet mellom lovlige og ulovlige nedlasting av musikkfiler vært et fullstendig annet. Til bransjens massive fordel.

Bransjen vil selvsagt aldri kunne konkurrere på pris, men jeg har et par andre små tips til områder de *kan* konkurrere på:

- Tilgjengelighet. Det skal være lett å laste ned. Hos the Pirate Bay holder det å klikke på nedlastingsikonet, og noen minutter senere ligger albumet fiks ferdig i download-katalogen min.

- Utvalg. Én nettbutikk med "all" musikk. Ikke bare den hippe kule, men også materiale litt utenfor kommerspopen. Fiks det, det er deres fagområde, ikke mitt.

- Åpenhet. Når jeg har betalt for musikkfila er den min. Jeg vil kunne spille den av på telefonen, i bilen, på Xboxen, på PS3en, i Linux, etc... DRM er et effektivt virkemiddel for å holde piratkopieringa i gang, ikke for å stoppe den.

- Lydkvalitet. Alle utgivelser må være tilgjengelig i CD-kvalitet uten at det skal være tillegg i pris.

Om bransjen rundt år 2000 hadde innført en løsning med de overliggende punktene og en pris på omlag 5 kr pr låt (med makspris på f. eks. 25 kr for et komplett album) tror jeg ikke ulovlig nedlasting hadde vært noe de hadde trengt eller giddet bruker resurser på idag.

Istedet har altså bransjen valgt å distansere seg fra de bevisste forbrukerne. Meg har de mistet, og jeg kommer ikke tilbake før en massiv reform har funnet sted. I mellomtiden gjør jeg deg jeg kan for å overtale andre fra å sponse bransjen.

Eksempler på skitne triks fra bransjen, og hvordan jeg ønsker artistene alt vel på tross av disse synspunktene, kommer jeg tilbake til ved en senere anledning.