Rableri om musikkbransjen og fildeling, del 1
Introduksjon
Denne første posten er tiltenkt musikkbransjen og fildeling, og noen løse og uoriginale tanker rundt dette. Ikke få for høye forventninger, alt som er skrevet her er skrevet mange ganger fra før. Denne poster har heller ikke noe godt poeng eller verdig konklusjon. Så er du advart.
Jeg støtter selvsagt bransjen i sin kamp mot disse kjeltringene. Å laste ned ulovlig er tyveri, intet annet! Mennesket begynte å sin tid (for noen tusen år siden) med musikk kun for at vi i det 20. århundre skulle skape en industri av fordyrende mellomledd som skulle distribuere musikken og ta en god slump av artistenes fortjeneste i prosessen. Ja, det er rett og slett derfor musikk finnes!
Piratkopiering er akkurat det samme som å stjele! Om du laster ned en skive fra Internett uten å ha betalt for den, blir det nøyaktig det samme som å stjele en fysisk CD i butikken. Butikken mister CD-en de har kjøpt inn i begge tilfeller, dette må da være innlysende for alle. Laster du ned noe fra nettet, betyr det at du garantert hadde kjøpt og betalt for det samme om det ikke var gratis tilgjengelig på nett. Ikke sant?
Ikke sant?
Dere skjønner alle hvor jeg vil.
Bibliotekeksempelet
Jeg hadde i forrige uke en koselig planlagt filmkveld (som istedet ble en prate-og-drikke-pils-imens-vi-ser-på-charterfeber-kveld) hvor vi kom inn på opphavsrettigheter. (Ok, jeg lyver, kompisene mine er ikke like nerdete som meg, det var jeg alene som kom inn på det, til enkeltes frustrasjon og himling med øya.) Da brukte jeg et eksempel som hadde overraskende omvendingseffekt mot folk som er lurt av bransjepropaganda; den gode gamle biblioteklignelsen.
Forestill deg at biblioteker ikke fantes. Altså, offentlige biblioteker hvor du kunne låne bøker, CDer og annen kultur gratis. Og så, denne uken, var det en eller annen riv ruskende gal idiot som fant på den utenkelige idéen å innføre et slags fristed hvor folk kunne nyte denne kulturen *uten* å godtgjøre opphavsmennene/kvinnene. Vedkommende ville jo blitt hyllet! Foreleggerne ville nikket anerkjennende og sagt "her har vi en som har skjønt det."
Ikke?
Selvsagt ikke. Denne skivebommen av en kronikk fra Bjarne Buset, Informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag er en fin påminnelse om dette.
Dette eksempelet fikk altså min bransje-omvendte venn til å tenke seg litt om. "Det var jo egentlig et ganske godt eksempel. Det hadde jeg ikke tenkt på." Biblioteklignelsen er en gammel sliten favoritt blant oss som mener man ikke kan eie informasjon og at behov for deling av informasjon (her kultur) er et behov som har vært gjeldende hos mennesker siden forfedrene våre lærte seg å stå oppreist.
Opphavsrettighetsvarighet
Under boktrykkerkunstens oppblomstring (et sted rundt 1700) ble opphavsrettighet innført som et resultat av at foreleggere trykket bøker og solgte dem uten å gi forfatterne av verket kompensasjon. Opphavsrettighet (Copyright, rett til å kopiere/mangfoldiggjøre) ble innført for å sikre videre innovasjon og fremgang fra de samme forfatterne.
Altså, målet var ikke å sikre forfatterne økonomisk. Økonomisk kompensasjon var derimot et virkemiddel. Opphavsrettigheten varte da i 28 år etter den første registreringen av verket. Dette var nok til at opphavsmannen/kvinnen kunne få kompensasjon for sitt arbeid og sikre midler for fremstilling av nye verk.
Idag varer opphavsrettigheten vanligvis til 70 år etter forfatterens død! Er det et fornuftig tall? Musikk og litteratur som bør ha status som kulturarv er fremdeles låst, og teknisk sett ulovlig å dele med hverandre.
Om en låt-forfatter skriver en låt som blir en hit skal vedkommende selvsagt bli kompensert for all kommersiell bruk. Men er det virkelig sunt for kulturen at vedkommende automatisk da ikke bare skal ha sikret seg økonomisk for resten av sitt eget liv, men også sikret barna og barnebarna mot å trenge daglig arbeid? Blir ikke dette å ta litt vel hardt i? Disse drøye reglene er det selvsagt distributørene, og ikke forfatterne og artistene selv som står bak.
Musikkbransjens selvmordsforsøk
Sist gang jeg så et innslag på TV-nyhetene om forslag om nedjustering av opphavsrettighetslover i Norge, fortalte en illsint representant for bransjen (dette er et for vagt i minne til at jeg kan huske hvem det er snakk om) opprørt om hvordan det overhodet ikke er mulig å lage musikk uten dagens regelverk. Det var nesten så jeg lo litt. Det er jo nøyaktig slik Bjarne Busets fremtreden ville vært om bibliotekeksempelet hadde vært en realitet!
Musikkindustrien har de siste tiårene i hovedsak skuffet inn penger med følgende formel:
- Slipp en fengene låt med en lengde på ca 2:30. Kvalitet er en subjektiv sak. Gi denne ut på singel.
- Sørg for masse radiospilling slik at lytterne etter få avspillinger får denne låta på hjernen og løper og kjøper singelen. (Lytterne blir "avhengige" av låta)
- Gjenta første punkt.
- Legg disse to låtene sammen med ti andre labre låter på et album og selg for ca 169,- kr/stk.
Denne avhengighets-modellen sørget for at bransjen fort tjente seg søkkrik. Låter (av variabel kunsterisk kvalitet) som folk blir fort avhengig av og går like fort lei var en god forretningmodell med gårsdagens teknologi. Dessverre for bransjen var de ikke forberedt på det store monsteret som heter Internett.
Det første store populære fildelingsnettverket, Napster, var som skapt for å distribuere denne typen materiale. Mye av det som ble lagt ut på de første fildelingsnettverkene var av elendig teknisk kvalitet, men det hadde jo heller ikke noe særlig å si, da de overbelastede bassvrengende plasthøyttalerne på jentevorspiel rundt omkring ikke kunne gjengitt forskjell på en 128kbps mp3 og en FLAC-fil i CD-kvalitet allikevel.
På denne tiden var platekjøp et mer gunstig alternativ for oss som har musikkinteresser litt utenfor mainstreamen. Den interessante musikken fantes ikke på fildelingsnettverk, og om det skulle være en bra låt på hitlistene var det ikke alltid like lett å finne en i god kvalitet. Å oppdrive komplette album på nettet i god kvalitet var håpløst.
Så skjedde det noe. Platebransjen angrep fildelingsnettverk som Napster og Kazaa, og andre løsninger dukket opp. Løsninger som var mer egnet for folk med "genuin" musikkinteresse. Prosessen gjentok seg, og idag sitter vi med torrent-sider, som er som skapt for musikkfantaster. Her kan vi finne de mest obskure utgivelser, i kvalitet hvis eneste lovlige tekniske konkurrent er CD-skiva de er kopiert fra.
Nå skal jeg dra en litt drøy lignelse: På samme måte som avansert liv på jorda har utviklet seg som et resultat av flere fatale katastrofer, er dagens fildeingssituasjon et resultat av bransjens utallige angrep mot forbrukerne.
Jeg er nokså sikker på at om bransjen istedet for å panikkangripe Napster i sin tid hadde omfavnet muligheten teknologien kunne gitt dem, hadde forholdet mellom lovlige og ulovlige nedlasting av musikkfiler vært et fullstendig annet. Til bransjens massive fordel.
Bransjen vil selvsagt aldri kunne konkurrere på pris, men jeg har et par andre små tips til områder de *kan* konkurrere på:
- Tilgjengelighet. Det skal være lett å laste ned. Hos the Pirate Bay holder det å klikke på nedlastingsikonet, og noen minutter senere ligger albumet fiks ferdig i download-katalogen min.
- Utvalg. Én nettbutikk med "all" musikk. Ikke bare den hippe kule, men også materiale litt utenfor kommerspopen. Fiks det, det er deres fagområde, ikke mitt.
- Åpenhet. Når jeg har betalt for musikkfila er den min. Jeg vil kunne spille den av på telefonen, i bilen, på Xboxen, på PS3en, i Linux, etc... DRM er et effektivt virkemiddel for å holde piratkopieringa i gang, ikke for å stoppe den.
- Lydkvalitet. Alle utgivelser må være tilgjengelig i CD-kvalitet uten at det skal være tillegg i pris.
Om bransjen rundt år 2000 hadde innført en løsning med de overliggende punktene og en pris på omlag 5 kr pr låt (med makspris på f. eks. 25 kr for et komplett album) tror jeg ikke ulovlig nedlasting hadde vært noe de hadde trengt eller giddet bruker resurser på idag.
Istedet har altså bransjen valgt å distansere seg fra de bevisste forbrukerne. Meg har de mistet, og jeg kommer ikke tilbake før en massiv reform har funnet sted. I mellomtiden gjør jeg deg jeg kan for å overtale andre fra å sponse bransjen.
Eksempler på skitne triks fra bransjen, og hvordan jeg ønsker artistene alt vel på tross av disse synspunktene, kommer jeg tilbake til ved en senere anledning.
Denne første posten er tiltenkt musikkbransjen og fildeling, og noen løse og uoriginale tanker rundt dette. Ikke få for høye forventninger, alt som er skrevet her er skrevet mange ganger fra før. Denne poster har heller ikke noe godt poeng eller verdig konklusjon. Så er du advart.
Jeg støtter selvsagt bransjen i sin kamp mot disse kjeltringene. Å laste ned ulovlig er tyveri, intet annet! Mennesket begynte å sin tid (for noen tusen år siden) med musikk kun for at vi i det 20. århundre skulle skape en industri av fordyrende mellomledd som skulle distribuere musikken og ta en god slump av artistenes fortjeneste i prosessen. Ja, det er rett og slett derfor musikk finnes!
Piratkopiering er akkurat det samme som å stjele! Om du laster ned en skive fra Internett uten å ha betalt for den, blir det nøyaktig det samme som å stjele en fysisk CD i butikken. Butikken mister CD-en de har kjøpt inn i begge tilfeller, dette må da være innlysende for alle. Laster du ned noe fra nettet, betyr det at du garantert hadde kjøpt og betalt for det samme om det ikke var gratis tilgjengelig på nett. Ikke sant?
Ikke sant?
Dere skjønner alle hvor jeg vil.
Bibliotekeksempelet
Jeg hadde i forrige uke en koselig planlagt filmkveld (som istedet ble en prate-og-drikke-pils-imens-vi-ser-på-charterfeber-kveld) hvor vi kom inn på opphavsrettigheter. (Ok, jeg lyver, kompisene mine er ikke like nerdete som meg, det var jeg alene som kom inn på det, til enkeltes frustrasjon og himling med øya.) Da brukte jeg et eksempel som hadde overraskende omvendingseffekt mot folk som er lurt av bransjepropaganda; den gode gamle biblioteklignelsen.
Forestill deg at biblioteker ikke fantes. Altså, offentlige biblioteker hvor du kunne låne bøker, CDer og annen kultur gratis. Og så, denne uken, var det en eller annen riv ruskende gal idiot som fant på den utenkelige idéen å innføre et slags fristed hvor folk kunne nyte denne kulturen *uten* å godtgjøre opphavsmennene/kvinnene. Vedkommende ville jo blitt hyllet! Foreleggerne ville nikket anerkjennende og sagt "her har vi en som har skjønt det."
Ikke?
Selvsagt ikke. Denne skivebommen av en kronikk fra Bjarne Buset, Informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag er en fin påminnelse om dette.
Dette eksempelet fikk altså min bransje-omvendte venn til å tenke seg litt om. "Det var jo egentlig et ganske godt eksempel. Det hadde jeg ikke tenkt på." Biblioteklignelsen er en gammel sliten favoritt blant oss som mener man ikke kan eie informasjon og at behov for deling av informasjon (her kultur) er et behov som har vært gjeldende hos mennesker siden forfedrene våre lærte seg å stå oppreist.
Opphavsrettighetsvarighet
Under boktrykkerkunstens oppblomstring (et sted rundt 1700) ble opphavsrettighet innført som et resultat av at foreleggere trykket bøker og solgte dem uten å gi forfatterne av verket kompensasjon. Opphavsrettighet (Copyright, rett til å kopiere/mangfoldiggjøre) ble innført for å sikre videre innovasjon og fremgang fra de samme forfatterne.
Altså, målet var ikke å sikre forfatterne økonomisk. Økonomisk kompensasjon var derimot et virkemiddel. Opphavsrettigheten varte da i 28 år etter den første registreringen av verket. Dette var nok til at opphavsmannen/kvinnen kunne få kompensasjon for sitt arbeid og sikre midler for fremstilling av nye verk.
Idag varer opphavsrettigheten vanligvis til 70 år etter forfatterens død! Er det et fornuftig tall? Musikk og litteratur som bør ha status som kulturarv er fremdeles låst, og teknisk sett ulovlig å dele med hverandre.
Om en låt-forfatter skriver en låt som blir en hit skal vedkommende selvsagt bli kompensert for all kommersiell bruk. Men er det virkelig sunt for kulturen at vedkommende automatisk da ikke bare skal ha sikret seg økonomisk for resten av sitt eget liv, men også sikret barna og barnebarna mot å trenge daglig arbeid? Blir ikke dette å ta litt vel hardt i? Disse drøye reglene er det selvsagt distributørene, og ikke forfatterne og artistene selv som står bak.
Musikkbransjens selvmordsforsøk
Sist gang jeg så et innslag på TV-nyhetene om forslag om nedjustering av opphavsrettighetslover i Norge, fortalte en illsint representant for bransjen (dette er et for vagt i minne til at jeg kan huske hvem det er snakk om) opprørt om hvordan det overhodet ikke er mulig å lage musikk uten dagens regelverk. Det var nesten så jeg lo litt. Det er jo nøyaktig slik Bjarne Busets fremtreden ville vært om bibliotekeksempelet hadde vært en realitet!
Musikkindustrien har de siste tiårene i hovedsak skuffet inn penger med følgende formel:
- Slipp en fengene låt med en lengde på ca 2:30. Kvalitet er en subjektiv sak. Gi denne ut på singel.
- Sørg for masse radiospilling slik at lytterne etter få avspillinger får denne låta på hjernen og løper og kjøper singelen. (Lytterne blir "avhengige" av låta)
- Gjenta første punkt.
- Legg disse to låtene sammen med ti andre labre låter på et album og selg for ca 169,- kr/stk.
Denne avhengighets-modellen sørget for at bransjen fort tjente seg søkkrik. Låter (av variabel kunsterisk kvalitet) som folk blir fort avhengig av og går like fort lei var en god forretningmodell med gårsdagens teknologi. Dessverre for bransjen var de ikke forberedt på det store monsteret som heter Internett.
Det første store populære fildelingsnettverket, Napster, var som skapt for å distribuere denne typen materiale. Mye av det som ble lagt ut på de første fildelingsnettverkene var av elendig teknisk kvalitet, men det hadde jo heller ikke noe særlig å si, da de overbelastede bassvrengende plasthøyttalerne på jentevorspiel rundt omkring ikke kunne gjengitt forskjell på en 128kbps mp3 og en FLAC-fil i CD-kvalitet allikevel.
På denne tiden var platekjøp et mer gunstig alternativ for oss som har musikkinteresser litt utenfor mainstreamen. Den interessante musikken fantes ikke på fildelingsnettverk, og om det skulle være en bra låt på hitlistene var det ikke alltid like lett å finne en i god kvalitet. Å oppdrive komplette album på nettet i god kvalitet var håpløst.
Så skjedde det noe. Platebransjen angrep fildelingsnettverk som Napster og Kazaa, og andre løsninger dukket opp. Løsninger som var mer egnet for folk med "genuin" musikkinteresse. Prosessen gjentok seg, og idag sitter vi med torrent-sider, som er som skapt for musikkfantaster. Her kan vi finne de mest obskure utgivelser, i kvalitet hvis eneste lovlige tekniske konkurrent er CD-skiva de er kopiert fra.
Nå skal jeg dra en litt drøy lignelse: På samme måte som avansert liv på jorda har utviklet seg som et resultat av flere fatale katastrofer, er dagens fildeingssituasjon et resultat av bransjens utallige angrep mot forbrukerne.
Jeg er nokså sikker på at om bransjen istedet for å panikkangripe Napster i sin tid hadde omfavnet muligheten teknologien kunne gitt dem, hadde forholdet mellom lovlige og ulovlige nedlasting av musikkfiler vært et fullstendig annet. Til bransjens massive fordel.
Bransjen vil selvsagt aldri kunne konkurrere på pris, men jeg har et par andre små tips til områder de *kan* konkurrere på:
- Tilgjengelighet. Det skal være lett å laste ned. Hos the Pirate Bay holder det å klikke på nedlastingsikonet, og noen minutter senere ligger albumet fiks ferdig i download-katalogen min.
- Utvalg. Én nettbutikk med "all" musikk. Ikke bare den hippe kule, men også materiale litt utenfor kommerspopen. Fiks det, det er deres fagområde, ikke mitt.
- Åpenhet. Når jeg har betalt for musikkfila er den min. Jeg vil kunne spille den av på telefonen, i bilen, på Xboxen, på PS3en, i Linux, etc... DRM er et effektivt virkemiddel for å holde piratkopieringa i gang, ikke for å stoppe den.
- Lydkvalitet. Alle utgivelser må være tilgjengelig i CD-kvalitet uten at det skal være tillegg i pris.
Om bransjen rundt år 2000 hadde innført en løsning med de overliggende punktene og en pris på omlag 5 kr pr låt (med makspris på f. eks. 25 kr for et komplett album) tror jeg ikke ulovlig nedlasting hadde vært noe de hadde trengt eller giddet bruker resurser på idag.
Istedet har altså bransjen valgt å distansere seg fra de bevisste forbrukerne. Meg har de mistet, og jeg kommer ikke tilbake før en massiv reform har funnet sted. I mellomtiden gjør jeg deg jeg kan for å overtale andre fra å sponse bransjen.
Eksempler på skitne triks fra bransjen, og hvordan jeg ønsker artistene alt vel på tross av disse synspunktene, kommer jeg tilbake til ved en senere anledning.
mikeri slang inn dette tullet klokka
23:08
|
2 kommentar(er)
